FEBRUAR 2010

Et lite sitat for februar:

"Det er stort å være stor, men det er større å være menneskelig".

Will Rogers

9. februar

Vakkert vær og tur i skogen på Kvanne

7. februar

Tunge tak... litt personlig, men jeg må skrive av meg litt...

Endelig føler jeg meg såpass at jeg greier å skrive noen ord her igjen. Vi har lagt noen forferdelige måneder bak oss. Som jeg har fortalt før, så ble jeg i slutten av september fullstendig overmannet av en fryktelig svimmelhet. Jeg var hos legen og ble innlagt på Orkdal sykehus, hvor det ble tatt spinalprøve, blodprøver og CT av hodet, uten at de kunne finne noe galt. Legene konkluderte med at det var "muskulært", og at jeg trengte smertestillende mot nakkesmertene og fysioterapi. Jo da, fysioterapien var god, men virket dessverre bare en kort stund, så var det på`n igjen. Noe måtte være galt, men hva? Jeg var poliklinisk hos nevrolog på St. Olavs, tok MR av nakken, uten at det ble funnet noe av betydning. De fant en "signalforandring" i ryggmargen min, men dette er muligens noe som er forårsaket av hjerneblødningen, og at det har vært sånn i alle år. Kanskje derfor jeg er litt svakere i venstre bein og høyre arm, og at balansen er litt dårlig, jeg vet ikke. Farlig var det ikke, og forklaring på svimmelheta var det heller ikke. Venting, venting og atter venting på å få komme inn til videre utredning. Uker og måneder med venting... Uker og måneder gikk, jeg klamra meg fast helt til det ikke gikk lenger. Arnstein måtte sykmelde seg, jeg måtte ha hjelp til å komme meg på do og krøp på alle 4 for å slippe hundene ut og inn. Angsten tok i tilegg et skikkelig jerngrep på meg. Dette måtte være noe alvorlig... en svulst på hjernen, var det jeg tenkte mest på. Alt var svart og jeg begynte å tenke på barna mine og på min egen begravelse, på mine forsikringer osv. Så ille var det. Til slutt klarte jeg ikke å stå opp, og tirsdagen denne uka ble jeg sendt i ambulanse og innlagt på nevrosenteret på St. Olav. Og takk for det. Her ble alle nødvendige prøver tatt, på èn og samme dag: MR av hodet, blodprøver og nevrologiske undersøkelser. Ingen funn nå heller. Men jeg ble tatt på alvor, og jeg har ingen ting å beklage meg over etter oppholdet der. En morgen da overlegen kom, nevnte jeg at jeg hadde tenkt på "krystallsyken". Og han var ikke avvisende (som alle andre hittil hadde vært når jeg nevnte det). Og tilfeldig vis, så var det på St. Olav akkurat da, en svensk professor som hadde forsket på akkurat denne sykdommen, og var ekspert på området! Han holdt til på øre-nese og hals-avdelingen, og under over alle under: han ville ta imot meg. Først måtte jeg gjennom en hørselstest, som var normal. Øyne, ører og reflekser ble testet atter en gang, og så fikk jeg komme inn til Krister Brantberg, som denne mirakelmannen het! Etter samtalen vår, var han slett ikke sikker på at det var krystallsyke, for symptomene var liksom litt annerledes, men han bestemte seg likevel for å forsøke en behandling på meg. Å kjære vene, så grusomt det var! Jeg fikk et svart bind for øynene og ble koblet til en skjerm hvor han kunne se hva som foregikk inne i hodet mitt under behandlingen. Så la han meg fort ned, bakover, med hodet ned. Det svartnet helt og jeg trodde min siste time var kommet... Men etter noen minutter avtok det og han reiste meg forsiktig opp igjen og jeg fikk komme til meg selv! Dette gjorde han på begge sider, men det var høyre side som var den verste hos meg. Og jaggu ville han ikke gjenta det også! Da sa jeg først nei, men så fikk jeg en tanke i hodet mitt om at dette var mitt livs sjanse... Og så gjorde han samme manøver en gang til! Og jeg trodde ikke det jeg kjente. Svimmelheta slapp taket, ikke med en gang, men sakte men sikkert! Jeg ankom sykehuset i ei seng, senere brukte jeg rullestol, og den dagen vi dro hjem, gikk jeg samtidig som jeg holdt en kopp varm kaffe! Og jeg hadde endelig fått en diagnose, til og med en helt ufarlig en! Men dette har vært det verste jeg noen gang har vært med på og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe sånt! Ja, da får vi bare håpe at fremgangen fortsetter. I dag er det søndag, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så god dag som i dag, selv om både jeg og Arnstein er temmelig utslitte nå... Bildet under er fra skogturen vår i går:

1. februar: PEPSI ER 1 ÅR!