TANKER I TIDEN

Bernere som trekker seg for dommeren på utstilling, knurrer til andre hunder, eller som ikke sporenstreks går fram og hilser på fremmede, har dårlig gemytt. Og som vanlig skjæres alle over en kam! Dårlig gemytt kan være så mangt. Det kan være hunder som biter, uten først å vise noen som helst tegn på aggresjon eller frykt, f.eks. Jeg har sett det selv. Den ene hunden bet helt uprovosert en liten gutt i ansiktet, mens den andre gikk til angrep på en fremmed mann som kom for å hilse. At hunder begynner å slåss om et bytte, f.eks. et bein, er normalt, likeså at voksne hannhunder blant annet knurrer til hverandre, for å markere seg - det er vel en del av språket, er det ikke? Men det er vi som må forhindre at de begynner å slåss! Jeg mener også at det er noe riv, ruskende galt hvis en voksen hund angriper og biter en valp! Brutus f.eks, var stø som fjell da vi hentet han, så all ære til hans oppdrettere! Men han var ikke mer enn 4 måneder da han ble trøsket i bakken av en illsint Dachs! Og han beit. Dette skjedde faktisk 2 ganger. Den første gangen helt uten grunn, den bare kom hoppende ut av bilen og rett i nakken på valpen! Den andre gangen hadde Plinkel løpetid. Jeg hadde børstet henne, og det lå en ulldott etter henne på bakken. Det var denne ulldotten Dachsen voktet på, og Brutus var den som fikk seg en omgang, sikkert på grunn av denne dotten og lukten av løpetid! Dette er ikke godt gemytt, etter min mening. En voksen hund skal ALDRI fly på en valp! I tillegg til dette, hadde vi ei tispe, som fra den en dagen til den andre, forandret seg fra å være helt "normal" til å bli et nervevrak. Den dag i dag vet vi ikke hva som skjedde, men at noen har gjort henne noe, er helt sikkert! Hennes redsel påvirket også valpen, selvsagt! I begynnelsen kalte vi henne for dagmamman, for hun var svært rolig og snill med Brutus. Etter dette kunne vi ikke la valpen vokse opp sammen med henne og hun har fått et nytt og godt hjem hos snille mennesker, og hun har roet seg betraktelig etter hvert. SÅ kom Cizzi helt uventet hjem fra fòrverten, og det ble nye utfordringer å ta tak i! Etter at vi flyttet hit, ble Brutus alene og vi kunne begynne å roe ned. DA ble faren til Arnstein syk og vi måtte ta hjem hans hund. Hun var her hos oss i 2 1/2 måned. Og ikke nok med det, men hun fikk selvsagt løpetid mens hun var her også! RO ble til slutt et fremmedord her i huset, og Brutus fikk altså en særdeles dårlig start, for å si det sånn. Det skal noe til for en liten valp å takle såpass mye uro og stress! At han skal få et rykte som sier at han har dårlig gemytt, det blir for drøyt, selv om han har trukket seg for dommer på utstilling. Han er nemlig snill som et lam, og glad i store og små, både på 2 og 4 bein, ja, nesten for glad i dem noen ganger! Og det er det VI som vet, og ikke noen andre. Vi har jobba mye og lenge med dette. I går fikk vi nok et bevis på at tingene ordner seg. Han har vært på med by-tur, og inn på dyrebutikken og kjøpt seg nytt halsbånd. Det var inn gjennom skyvedører, bortover ganger, ned trapper og inn i butikken. Ingen som helst reaksjon, ingen redsel, ingen stress! Sto helt rolig når vi prøvde båndene. Hilste pent på ekspeditøren gjorde han også. Hun syntes han så ut som en glad-gutt og skrøt av han! Det varmer, i motsetning til å høre at han har dårlig gemytt fordi han ikke liker seg i utstillingsringen. Så hva med å spørre eieren eller noen som kjenner hunden, hva som ligger bak? Det trenger nemlig ikke nødvendigvis være noe feil på oppdrett/oppdretter eller hundens eier, for den saks skyld! Vonde opplevelser fester seg, både hos dyr og mennesker, og det må tålmodighet og mye trening til for å rette opp igjen! Først nå, etter nesten 1 år, er vi klare for en ny hund!

Øyesykdommer hos hundefolk
Til ettertanke...

Nærsynhet er et vanlig problem blant hundefolk. Fenomenet kalles ”kennelblindhet”, eller på godt norsk: En tilstand velkjent blant eiere og/eller oppdrettere av rasehunder. Dette er en tilstand hvor den ”syke” ser alle hunder i eget eie eller av eget oppdrett som førsteklasses eksemplarer av rasen og så like standarden som overhodet mulig. Alle hunder tilhørerende hans konkurrenter er selvfølgelig andreklasses individer som har lite til felles med standarden.

Dette er en alvorlig svekkelse av synsnerven og forkommer bare hos andre eiere/oppdrettere. Øyesykdommer hos hundefolk er mange og varierte. Den nærsynte er ikke i stand til å se lenger enn sin egen hundegård. Han kan ikke, eller vil ikke, se svakheter hos sine egne hunder. Dette gjør han ute av stand til å forbedre sitt avlsmateriale. Dersom ”for lange rygger” er hyppig forekommende i hans oppdrett, vil han gå til angrep på alle som har hunder med kortere rygger. Det er jo så mye enklere å forklare alle som vil høre på (og en del av disse vil også tro hva de hører) at den andre oppdretterens hunder er alt for kort. Den nærsynte vrir og vrenger på standarden til den passer på hans egne hunder, og følgelig slipper han å sette opp et komplisert avlsprogram for å korrigere de lange ryggene. Suverent bortforklarer han som bagateller de ”mindre skjønnhetsfeil” som selv ikke han kan unngå å se.

Behandlig: Ta et overblikk, - et langt, seriøst overblikk, på din eller dine hunder. Hva kunne vært annerledes? Bedre pels? Bedre Hode? Hva med vinklene, pigmenteringen, størrelsen? Forsøk å vurdere dine hunder objektivt, selv om det er vanskelig. I spesielt vanskelige tilfeller hjelper det å sette opp en liste over hundene. Bedøm hvert individ for seg, og ta for deg detaljer som er viktige for rasen. Husk at ingen hund er uten feil! Skriv ned feil og svakheter for hver hund, og vurder hvilken partner akkurat den hunden trenger for å redusere svakheter i kommende generasjoner. Sett opp en liste over alle hannhunder du kjenner til som kan utfylle det tispematerialet du har, eller hannhunder som du kunne tenke deg å kjøpe valper etter. Sett deg inn i hver hannhunds bakgrunn. Vurdere nøye om blodslinjene passer, eller om det er bedre å gå til utavl for å få fram det ønskede resultat.

Anbefaling: Følg overforstående enten du har en eller flere hunder. Snakk med andre oppdrettere, - gjerne også med erfarne oppdrettere av andre raser. Sett deg inn i genetikkens hemmeligheter gjennom bøker eller kurs. Til slutt – ikke tenk på hvem som eier den avlshunden du har bruk for. Om din linje trenger å bli sterkere, og du vet om en hannhund som gir deg det du trenger, så anvend ham, selv om det skulle vise seg at han eies av din erkefiende nr. 1. Det ville jo være dumt å stryke hunden av din liste, bare på grunn av personlige motsetninger. Det eneste du oppnår da, er å bremse din utvikling som oppdretter, og ditt eventuelle bidrag til å fremme rasen du elsker. Du sender din egen suksess langt i framtiden, og du bidrar ikke på noen måte til en positiv utvikling av rasen. Når alt kommer til alt, er jo rasens utvikling det gjelder, - ikke sant!

Gi deg selv et nytt perspektiv. Aksepter at du er nærsynt. Gå så ut i verden og gjør noe med det!!!!!!

Sakset fra: "Dachshunden nr 4. 1990"

15. FEBRUAR 2009

"Saghaugbakken" i vintersol

"Sol ute - sol inne"

14. FEBRUAR 2009

Noen bilder fra en vakker lørdag på Kvanne:

Det er nesten så jeg begynner å like vinteren like godt som sommeren!

Vakkert vinterlandskap!

Brutus er i hvertfall glad i snøen, og her er han i et lite basketak med Arnstein!

********************************************************************

VI HAR OGSÅ FÅTT NOEN SNØ-BILDER AV CIZZI PÅ SUNNDALSØRA:

Massevis av snø på Sunndalsøra også!

Og her er det ei til som koser seg!

********************************************************************

13. FEBRUAR 2009

Fredag den 13. og full vinter!

Ja, og da mener jeg virkelig vinter, altså, for snøen laver ned i store mengder! I går var naboen her og brøytet vei og gårdsplass, men i dag vises det ikke at han har vært her en gang! Så noen ønsker går da i oppfyllelse for min del også, jeg ønsket meg jo skikkelig vinter! Alle stiene våre fra huset og opp i skogen er nedsnødde, så det var en prøvelse for kondisen å gå opp bakken i dag! Mens Brutus springer helt ubesværet, og brøyter vei! Vi var temmelig nedsnødde, alle sammen, da vi kom hjem! Men etterpå er det deilig å sette seg ned med god samvittighet!

Nå har jeg kjøpt meg garn og er i gang med å strikke en "Landseer-bamse". Å strikke en Berner-bamse går automatisk, og jeg bruker ingen oppskrift lenger, for dem har jeg jo strikka en haug av. Jeg bruker den samme oppskrifta på Landseer-bamsen også, men nå kun i hvitt og svart. Og selvfølgelig med klær og sløyfe, da! Blir spennende å se hvordan den blir når den er ferdig! Ellers må jeg vel begynne å strikke babyklær igjen. Christin går bare og vagger nå, og jeg blir snart mormor for 3. gang!

Fredag den 13. har gått sin gang uten noen ulykker av noe slag, men så er jeg ikke så veldig overtroisk av meg heller, jeg da! Nå venter godstolen, TV-titting, strikkinga og fyring i peisen. Ha en fin helg!

"Brutus Brøyte-Berner"!

***************************************************

12. FEBRUAR 2009

Et litt annerledes kjedebrev!

10. FEBRUAR 2009

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten...

I dag har det vært sol og glitrende nysnø! Også i dag, som de fleste andre dager, har vi vært på tur! Men det er ikke lett å fotografere nå på grunn av sola og det skarpe lyset. Men vi har jo en fin fotomodell, da! Har fått noen kommentarer på hvor fin Brutus har blitt, og det er selvfølgelig artig å høre. Vi har jo ikke vent han til utstilling, akkurat, så det spørs hvordan det vil gå. Kanskje vi prøver igjen... Han liker seg bare ikke når fremmede hiver seg over han og begynner å klemme både her og der! I begynnelsen når vi hadde han, var det noen som sa at vi ikke måtte finne på å stille han på grunn av den rosa nesen! Senere fikk vi høre at han var for liten, og det er han kanskje også... Det virker nesten som det er om å gjøre at Bernerne blir størst og tyngst mulig nå for tida. Og hvis så er tilfelle, så blir Brutus rene "pygmeen" hvis det stemmer at vekta er godt over 60 kilo i gjennomsnitt på en hannhund :o) Da tror jeg vi kan se langt etter den røde sløyfa, gitt!!!

9. FEBRUAR 2009

Vinter - og litt til...

Jeg tenker og funderer på så mangt og mye, blant annet hvordan det er å være Berner-eier. En kan stille seg mange spørsmål når man ser hva som blir sagt og skrevet på mange hjemmesider, i gjestebøker og i blogger rundt omkring... Noen skriver rett fra levra, mens andre går litt rundt grøten, men likevel forstår man at et eller annet skurrer. Vi selv er ikke berørt av noe ubehagelig, det er vi nok litt for tilbaketrukne til, men jeg blir oppriktig lei meg på andres vegne også, jeg! Så jeg tror faktisk at jeg er alt for hårsår og alt for lite tøff til å vanke i dette miljøet (utstilling spesielt). Dessuten er jeg for godtroende, og trodde at alle var enige, snille og greie, at hat og uvennskap var et tilbakelagt stadium! Men atter en gang tok jeg feil! Nå har aldri vi hatt noen høye ambisjoner hverken når det gjelder utstilling eller annet, men at vi er glad i rasen Berner Sennen, det kan ingen ta fra oss! Og det er sørgelig at enkelte sitter høyt på strå og ser ned på andre, uten tanke for annet enn seg selv og sitt, sin egen heder og ære (og unnskyld meg, kanskje lommeboka også)? Hvordan blir de nye, vanlige Berner-eiere, nye oppdrettere og utstillere, mottatt? Og hvilke signaler gis til dem som er nye i miljøet? Vi har alle de peneste og beste hundene, men det betyr vel ikke at vi kan tillate oss å rakke ned på andre og andres hunder for det? Hvor er hjelpen, støtten og oppbackingen til de som er nye, og som ønsker å gjøre "alt rett" i forhold til avlsregler etc? Har ikke alle vært nye en gang...? Noen er født med sølvskje i munnen, og får alt opp i hendene, mens andre kanskje må streve i mange år for i det hele tatt å komme i gang. Men skal det ikke uansett være sånn at hvis alle har samme mål, nemlig sunne, friske og pene Bernere, så er samarbeid alfa og omega?

Bilder fra dagens tur på Kvanne:

"Sitter her på trappa, og jeg er vel den peneste av alle"...?

Snø er toppen!

7. FEBRUAR 2009

Valper, valper, valper...

Vi er heldige, vi...! For tenk, det ble født èt Berner-kull og èt Landseer-kull med bare 1 ukes mellomrom nettopp. Og vi har ønsket oss valp fra begge disse kullene. En Landseer har vi drømt om og ventet på i flere år, og en av disse blir vår, det er opplest og vedtatt! Men jøje meg, dette hadde vi ikke planlagt, altså, at disse 2 kullene skulle komme samtidig! "Problemet" er at vi ikke greier å velge bort noen av disse! 2 valper samtidig er just ingen spøk, men er man innstilt på det, så er det utrolig hva man får til, ikke sant? Vi kan i hvertfall ikke skylde på at vi bor på feil plass nå! Det fins vel knapt noe sted som er bedre egnet!

3 vakre Berner-jenter, født 23. januar!

2 like vakre Landseer-jenter, født 1. februar!

- Og en tur i skogen!

Vi har hatt mange fine timer i skogen i dag, med bål og grillpølser! Brutus har fått kjørt seg litt ekstra, med innlagt trening av ymse slag! Det er en stund siden vi har hatt noe fornuftig trening på programmet, og det var godt å se at han ikke har glemt gamle kunster! Han løper lett uten bånd ved siden av meg, eller Arnstein for den saks skyld. Traver og står pent. Innkalling sitter også, så det som mangler er å gjøre det samme med andre hunder rundt oss. Dessverre er vinterhalvåret fattig på hunde-selskap og sosialisering. Det er veldig synd, for vi mister en del der. Men nå våkner jo hundefolket til liv igjen, og det blir flere ting å delta på ganske snart!

Dette gikk da veldig bra!

Happy dog - innkallingen sitter!

Og så pent på plass!

Jeg kan rulle rundt også, her er det fotografen som bommer litt!

Rull rundt!

Flink, eller?

Det vokser mye rart i trærne på Kvanne, grillpølse, blant annet!

Veldig flotte trær, gitt!

Hjemme igjen: Arnstein og Brutus deler broderlig grisehalen!

Og sist, men ikke minst - nye bilder av Cizzi:

Cizzi er på hyttetur på Meisingset i helga!

Her sitter hun og kikker over fjorden til Surnadal!

6. FEBRUAR 2009

Ikke mange tanker

jeg får til å skrive for tida, men vi er nå her, og dagene går. Noen tunge dager, andre litt lettere. Sliter så j.... med denne nakken min, så jeg er glad jeg greier å gjennomføre det viktigste, nemlig turene våre. Men å ha smerter døgnet rundt, er ikke noe å trakte etter! Jeg har fått beskjed om at nakken er et skummelt sted å operere, men jeg vet ikke om jeg bare skal gi meg, heller. Syns ikke det er så oppløftende å tenke på at jeg skal gå sånn resten av livet. Men det er så tungt å tenke på at jeg da atter en gang må i gjennom mølla med MR-røntgen, legebesøk og alt som må til for å komme så langt som til en operasjon! Det var dagens "klagebrev", nok er nok, det blir nok lettere igjen!

Brutus er i form, og er stadig på jakt etter hjortebein i skogen her! Vi har hengt noen bein opp i trærne for å få han til å lete dem opp, så nå tror han det henger bein i alle trærne her oppe, stopper og kikker opp i tretoppene for å se om det er noen flere bein å "plukke"! I dag gikk jeg oppover med han akkurat da Arnstein kom fra jobb, og det gikk ikke upåaktet hen! Arnstein er hans store forbilde, og jeg slet virkelig med å få han med meg. Han gikk baklengs opp til toppen. Der tok jeg av han båndet, og jeg tror nok han satte nedover-bakke-rekord der han føyk avgårde for å ta i mot Arnstein!

Ingen muskel- og leddproblemer her i gården!!!

1. FEBRUAR 2009

Endelig litt skriverier...

Jeg har hatt fullstendig "skrive-sperre" den siste tiden. Det har vært tungt å komme seg i gjennom januar, så jeg har hatt mer enn nok med å holde meg oppegående! Men nå er det er lys i tunellen, vi har begynt på februar, og våren er i sikte. Ennå et stykke unna, men det merkes godt at dagene er lengre og lysere, og at det går rette veien. Deilig, selv om sola skinner og avslører skitne vinduer og støv i alle krinker og kroker! Jeg må prøve å mobilisere litt viljestyrke, og legge opp til "den store vaskedagen", men det er mye bedre å være ute på tur, syns jeg... Ellers er dagene temmelig like. Livet går sin vante gang, og så mye nytt har jeg ikke å fortelle - enda! Men følg med, for det er noen "små-ting" på gang!

Roy har tatt dette fine bildet av Cizzi og Kikki på tur!

Det har vært dårlig med sosialisering for Brutus sin del i det siste, da tenker jeg mest på det å omgås andre hunder. Det er ikke så mange hunder her vi bor, så han blir temmelig gira de gangene vi treffer noen! Men årstiden og det at vi har hatt så mye annet å stri med, har gjort at vi for det meste har hatt turer for oss selv siden i høst. Vi må bli flinkere til å delta på hundeklubben her, tenker jeg. De arrangerer en del turer og treninger, så vi får nok ta oss selv i nakken. Trøndelags-avdelingen våkner også til liv igjen 10. februar, da er det treff på Løkken. 22. februar er det tur i Eggkleiva, og dit skal vi! Og så kan vi vel få til noen turer med Cizzi og Karo fremover, kanskje. Karo er 1 år gammel, og bor rett over fjorden her. (Se bildet under). Jeg har satt et rødt kryss på bildet, der bor vi. Så det er ikke langt mellom oss, bare en liten ferjetur. Hva sier dere, folkens, blir dere med på det? Det er bare å gi oss beskjed!

Denne vakre gutten heter Karo (Apoletano`s Fayko).

Se her, da, hvor fint vi har det i skogen på Kvanne! Brutus er ekspert på å finne bein etter hjortejakta, og nå har han et godt utvalg liggende på forskjellige steder her oppe. Og han vet godt hvor de ligger, når vi tar av han båndet på tur opp, så er det i 100 rett opp i skogen for å finne igjen alle godsakene sine! Det er en ren nytelse å ha det så fritt og fint! Brutus tar helt av når sekken blir pakket og han skjønner at det blir skogs-tur, så det er tydelig at dette er livet! Og snart får han jo 4-beint selskap også.... Tror dere vi gleder oss????