Rasebeskrivelse for Landseer

Sir Edwin Landseer, 1802 - 1873

Landseeren hører i dag ennå til de sjeldne og ukjente hunderasene, men slik har det ikke alltid vært. På den nordlige delen av Newfoundland ble de første eksemplarene av rasen observert på 15-1600-tallet.
Landseeren skal gi inntrykk av å være en stor, sterk og harmonisk hund. Den står på høyere ben og har en lettere gange og løpesett enn newfoundlandshunden. Den er også meget livligere. Med unntak av hodet skal pelsen være lang, glatt, bløt og ha godt med underull. Den kan ha lett bølgete dekkhår på rygg og lår. Halen skal være tykk, kraftig behåret og rekke ned til hasene. Hvis ikke hunden er opphisset, skal halen bæres nedover og som regel med en liten krok ytterst (fransk krok). Bøyd eller krøllet hale over ryggen er feil. Hodet skal være sort med hvitt snuteparti og med eller uten gjenomgående hvitt bliss. Det sorte hodet skal være skilt fra de sorte platene på kroppen med en tydelig hvit halsring. De sorte platene på kroppen må ikke gå nedenfor albue/og eller hase. Brystet, buken og den ytterste delen av halen skal også være hvit. Små sorte flekker (tiks) eller sorte hår i det hvite (sot) er ikke feil, men er uønsket. Øynene bør være mørke brune. Grågule eller svovelgule øyne er feil. Øynene skal virke vennlige og bør ikke ligge i det hvite blisset. Hodet skal gi et edelt uttrykk og være uten rynker eller folder og ha en kort og fin behåring. Hunden skal ha stramme og tørre lepper uten å sikle eller skumme og ha saksebitt. Nesespeilet og leppene har sort pigment. Skulderhøyde for hannhund er 72- 80 cm og for tispe 67- 72 cm . Mindre variasjoner over eller under blir tolerert.

Historikk

Fra slutten av 1700-tallet og frem til ca. 1850 foregikk det en stor eksport av disse store hvite og sorte hundene til England. I 1837 malte Sir Edwin Landseer det berømte maleriet "The distinguished member of the Human sosiety", og det utløste en landseer-boom. Fra da av ble disse hundene kalt Landseere.

De ble meget populære og spredte seg raskt til hele Europa. Senere ble Landseeren og Newfoundlandshunden blandet, noe man fremdeles gjør i England. Men i begynnelsen av 1900-tallet begynte man på Kontinentet å skille disse to rasene igjen og renavle Landseere. I dag har de igjen fått sitt opprinnelige utseende tilbake. På grunnlav av proffesor Heim og dr.Traegers studier av og avhandlinger om de to rasene, og ved å sammenligne de daværende hundene, fastslo professor Emil Burkhard fra Sveits at det her uten tvil var snakk om to forskjellige raser som burde avles og bedømmes hver for seg. På bakgrunn av dette ble landseeren i 1960 godkjent som egen rase av F.C.I. Det offisielle navnet ble Landseer - europeisk kontinental type ( ECT )

"The distinguished member of the Human society"

Opplæring, familieliv, bruk

Landseeren har et godt gemytt og et vinnende vesen. Den er meget hengiven og alltid beredt til lek. Samtidig er den en trofast og vaktsom beskytter av familien og dens eiendommer. Den er ingen jakthund, og er ikke aggressiv mot andre dyr. Andre hunder som provoserer, vil derimot kunne få svar.

"Saved"

Landseeren er oppmerksom og lærevillig, og den kan lære nesten alt det eieren ønsker, og i enkelte øvelser kan den bli rene spesialisten. Oppdragelsen av disse hundene er i første rekke et spørsmål om hvordan man omgås dem. Man må la hunden få delta så meget som mulig i familielivet. Med godsnakk og kjærlighet kommer en lenger enn med skrik og kjefting, som den er meget var for. Kjefting, skriking og en hardhendt behandling fører som oftest til en nervøs og usikker hund.

Hunden egner seg best til å gå løs på gården, og det er da den kommer best til sin rett. Sitt revir forsvarer den upåklagelig, men den nøyer seg med å varsle når det kommer fremmede. Landseeren er ikke sint, men den virker utrolig overbevisende på grunn av sin størrelse og dype røst. Uansett må den ikke stå innesperret i en hundegård eller fastlenket. Da blir den en sjelelig krøpling og vil ofte bli stresset, nervøs og bjeffete. Den trenger spesielt mye menneskelig kontakt og kjærlighet.

Hunden er meget glad i vann og elsker å bade. De henter villig opp alt som faller i vannet. Den er således en meget god redningshund.

Pelsen på Landseeren er ikke så lang som hos newfoundlenderen, så det er betydelig mindre pelsstell. Børster man pelsen mot hårene, så skal disse falle på plass av seg selv.

Helse

Helsemessig er det en sunn og frisk rase som det sjelden er problemer med. Når det gjelder HD, så er den ikke mer disponert for dette enn andre store raser, heller noe mindre.

Rasen i Norge

I Norge ble det første valpekullet med Landseere født i 1986. Avlsarbeidet med rasen har vært ført veldig forsiktig, og frem til i dag har det bare vært noen få valpekull. På grunn av det forsiktige avlsarbeidet er rasen fremdeles meget sjelden å se på utstillinger, men kvaliteten på de hundene vi har, er gjennomgående meget bra. For å få større genspredning i rasen, jobbes det kontinuerlig med å importere hunder og frossen sæd fra nye linjer.

Rasestandard for Landseer

(Europeisk Continental Type, ECT)

Gruppe 2

FCI's rasenr. 226

Original : 24.08.1960

Revidert:01.10.1997

Helhetsinntrykk:

Gir inntrykk av å være stor, kraftig og harmonisk bygget.

Bena forholdsvis lengre enn på newfoundlandshunden,

spesielt hos hannhunder, dvs noe høytstillet.

Hode:

Huden uten rynker, kort og fin pels. Renskåret hode, edelt

uttrykk.

Skalle: Bred og massiv. Velutviklet nakkeknøl.

Stopp: Markert, men ikke for utpreget.

Nesebrusk: Sort.

Snuteparti: Lengden lik snutedybden målt foran stoppen.

Lepper: Tørre, sorte. Så stramme som mulig, overleppen skal så vidt

dekke underleppen.

Kjever/tenner: Saksebitt.

Kinn: Moderat utviklet, går gradvis over i snutepartiet.

Øyne: Middels store, mandelformete, ligger middels dypt. Brune til

mørkebrune, lysebrune kan tolereres. Vennlig uttrykk. Ikke

synlig blinkhinne.

Ører: Middels store, trekantede med svakt avrundete ørespisser.

Høyt ansatte, ikke for langt bak. Bæres tett og flatt inntil

hodet. Skal nå indre øyekrok når de trekkes forover. Dekket

med fin kort pels, frynser forekommer bare på bakre del av

ørefestet.

Hals:

Bred og muskuløs. Ikke helt rund, heller eggformet i tverrsnitt.

Harmonisk ansatt mot skuldrene. Lengden fra nakkeknøl til

manken ca. 3/4-4/5 av hodets totale lengde.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Meget velutviklet muskulatur. Kraftig benstamme. Rette sett

forfra. Lett beheng ned til mellomhånden.

Skulder: Velvinklet.

Overarm: Kraftig benstamme. Meget muskuløs.

Albue: Godt tilliggende ved brystkassens dypeste punkt. Peker rett

bakover.

Underarm: Rett.

Poter: Store, velformete kattepoter. Tærne forbundet med kraftig

svømmehud nesten helt til tåspissene.

Kropp:

Bred og kraftig fra manken til lenden. Lengden fra manken til

haleansats omtrent dobbel så lang som hodets lengde.

Rygg: Bred og rett.

Lend: Muskuløs.

Kryss: Bredt. Godt avrundet pga kraftig muskulatur.

Bryst: Dypt og bredt plassert mellom meget muskuløse skuldre.

Godt hvelvede ribben.

Underlinje/buk: Lett opptrukket. Klart synlig flat senkning mellom buk og lend

(flanken).

Hale:

Kraftig, rekker så vidt nedenfor hasene på det lengste. Godt

dekket med tett, busket pels, men uten fane. Bæres

hengende når i ro, en svak bøy i enden tillatt. Under

bevegelse eller opphisset bæres rett ut med en svak bøy i spissen.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Meget kraftige, meget muskuløse. Meget bevegelige, kraftig

benstamme. Moderat beheng.

Lår: Meget brede.

Mellomfot: Sporer uønsket, bør fjernes.

Poter: Som forpoter.

Bevegelser:

Jordvinnende og elastiske. Langt steg som dekker mye grunn.

Pels:

Hårlag: Bortsett fra hodet lang, rett, tett, myk å ta på. God underull,

men ikke så tett som hos newfoundlandshunden. Lett bølget

pels på rygg, sider og bakben aksepteres. Strykes pelsen

mot hårene faller den tilbake på plass av seg selv.

Farge: Hovedfargen ren hvit med klart markerte sorte partier på

bakparten og krysset. Hals, forbryst, buk, ben og hale skal

være hvite. Sort hode. Ønskelig med hvit snute, hvitt

symmetrisk ikke for bredt bliss gjennomgående til den hvite

halsen. Små sorte flekker (ticks) i det hvite ikke ønskelig, men aksepteres.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Hannhunder: 72-80 cm

Tisper: 67-72 cm

Små avvik opp eller ned tolereres.

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.

Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er

i relasjon til rasebeskrivelsen.

- Påfallende lyse øyne (svovel eller grågule), for tett

plasserte øyne.

− Løs halshud. Sikling.

− Svak, ettergivende rygg, svak lend, for korte bakre ribben,

for opptrukket buk.

− For dårlig bakbensvinkling, kuhaset.

− Sprikende poter. Utoverdreide poter.

Grove feil:

Haleknekk, hale som bæres ringlet over ryggen.

Diskvalifiserendefeil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske

defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.