Berner Sennenhund


Berneren har fra gammelt av vært brukshund på gårdene i Sveits. Scweizer Sennenhundene er de eldste bofaste hunderasene i Sveits. Av disse har vi så fått markerte "underraser" oppkalt etter geografisk avgrensing.

 Disse er Appenzeller, Berner (fra kantonet Bern), Grosser Schweizer (fra store deler av Sveits) og Entlebucher.

Alle disse sennenhundene skal være sterke og kraftig bygget med bredt bryst og temmelig bred stand. 

Over begge øynene i det svarte er det en rundaktig brun flekk: øyenbrynet. Dette beveger seg i blikkretning og understreker dermed det uttrykksfulle i øyet. Ofte blir hundene på grunn av dette kalt for fire-øynede.

De som tok vare på sennenhunden rundt århundreskiftet var den berømte geologen professor Albert Heim 

og kynologen Frans Schertenlieb. Det var spesielt i kantonet (fylket) Bern de fant støtte til å få tak i noen eksemplarer av de hundene som hørte hjemme her. Særlig ved Gurnigel i Durrbach-traktene kunne man ennå finne gode representanter. Derfor ble rasen i begynnelsen også kalt for Durrbachler. I 1907 ble Schweizericher Durrbach-Klub dannet. Året etter endret den navn til Berner Sennen Klub, og sennenhundene ble registrert etter de distrikt hvor de i all hovedsak hørte hjemme og slik endret navnet seg fra durrbachler til berner sennenhund. Durrbach var bare et redningsområde for rasen.

Utdrag fra Dr. Sceidegger sin karakteristikk tidlig på århundret:
...løper ikke rundt i dyrket mark, forsvarer sin herre om nødvendig. Bevokter gjenstander og redskaper som er blitt liggende igjen på marken.

...i fjellstrøkene setter man helst pris på egenskaper som gjeterhund, i de lavere områdene som trekkhund. Det er bemerkelsesverdig at mange berner sennenhunder oppfyller disse krav uten noen særlig opplæring. Særlig vaktsomhet er et meget framtredende trekk, likeså det å følge ved fot. Dette gjør mange bernere seg til plikt uten trening.

Bildet er tatt i 1906

I en karakteristikk fra 1914 heter det:
"Alle Schweizer Sennenhunder er temperamentsfulle, utrettelige, livlige og utholdene i arbeidet, også de større. Vanligvis går de ved foten eller bak vognen. Dersom de ikke ble ødelagt i ungdommen, rører de hverken fjærkre eller katter. De er fryktløse, men ingen slåsskjemper. Framfor alt er alle Schweizer Sennenhundene trofaste, allsidige, tilpasningsdyktige, meget intelligente, forståelsesfulle, elskverdige og gode hunder. Den som kjenner dem av egen erfaring er full av lovord."

Berneren til Norge

Det startet i 1956 ved at tre valper fra Malte Mårtenssons kennel i Søderkulla i Sverige kom til Norge. Det var snakk om to tisper (søstre) og en hannhund (halvbror av tispene). Tispene ble født 9 juni 1956 og havnet henholdsvis hos Martha og Martin Gultveit på Ås, og Ragna og Johan W. Christensen i Vestby. 3 september 1956 ble tispenes halvbror født. Han fikk navnet Egge. Egge ble parret med sine to halvsøstre og fikk flere kull med disse to.

De første norske berner-kullene:
Det første ble født hos Gultveit i 1957. Året etter kom det to kull, et hos Christensen født 14 januar og et nytt et hos Gultveit 2 mai 1958. I oktober -59 kom det et kull hos Bergliot Østlund fra Valdres. Hos Kristian Raanås fra Drøbak ble det et kull i mars 1960. Disse to siste kullene var rent norske, med de tre importerte hundene fra 1956 som foreldre. Fra høsten 1960, virker det som avlen var kommet godt i gang, med i alt seks valpekull på ett år.
Den første avlsimporten var Sultan von der Plenken, som Kåre Stai på Nesoddtangen tok inn i 1965.

 


STANDARD FOR BERNER SENNENHUND

Helhetsinntrykk
Langhåret, over middels stor, kraftig og bevegelig med grovbygde lemmer; harmonisk og velproporsjonert. Forholdet mankehøyde/kroppslengde skal være ca. 9:10; heller kompakt enn lang. Stø, oppmerksom, vaktsom og fryktløs i hverdagssituasjoner. Godmodig og hengiven i omgang med bekjente; selvsikker og vennlig overfor fremmede, middels temperament, lett å lede.
Størrelse
Mankehøyde: Hannhunder 64-70 cm - ideelt 66-68. Tisper 58-66 cm - ideelt 60-63.
Hode
Kraftig, med svakt hvelvet skalle, både i profil og sett forfra. Tydelig, med dog ikke for markert stopp. Grunn pannefure; kraftig middelslangt, rett snuteparti. Sort nesebrusk. Lite fyldige tettliggende lepper, sorte lepperender.
Øyne
Mørkebrune, mandelformede, med godt tilliggende øyelokk.
Ører
Trekantede, lett avrundede; høyt ansatte, middels store, flatt nedhengende i avslappet stilling.
Bitt
Komplett, kraftig saksebitt.
Hals
Kraftig, muskuløs, middels lang.
Lemmer
Forlemmer: bredstilte, rette og parallelle sett forfra, nesten loddrette, faste mellomhender. Baklemmer: sett bakfra, ikke for trange; temmelig lange, brede, kraftige og muskuløse lår, tydelig knevinkel. Kraftig og godt vinklede haseledd; ulveklør skal være fjernet.
Poter
Korte, runde og godt sluttede; godt hvelvede tær.
Hale
Busket. Rekker minst ned til haseleddet; i hvilestilling hengende, i bevegelsebåret i rygghøyde eller litt høyere.
Bevegelser
Jordvinnende, jevne bevegelser i alle gangarter. Kraftig, frie tak med forbenene og godt fraspark med bakbenene. Rettlinjede bevegelser i trav, sett både for- og bakfra.
Pels
Langt rett eller lett bølget hår.
Farge
Dyp sort bunnfarge med mettet brunrød farge på kinnene, overøynene, og på alle fire benene og brystet. Hvit, ren symmetrisk tegning på hodet (bliss og snutetegning). Hvit, rimelig bred gjennomgående tegning på strupe og bryst. Hvite poter og hvit halespiss er ønsket. 
Liten hvit nakkeflekk og hvit analflekk er tolerert, men ikke ønsket.